Beliggenhet
Fylke: Vestfold og Telemark
Kommune: Sandefjord
Lokalitet: Bentserødkollen, Tveitan, Vesterøya

Steinen ligger inn mot Bentserødkollen på østsiden av Vesterøyveien, omtrent 850 meter sør for gården Tveitan. Det står et skilt merket «klangstein» i veikanten på østsiden av veien, rett vest for Rørvikåsen.

Beskrivelse
Dette er i dag to steinblokker som ligger støttet opp mot fjellveggen (Bentserødkollen) som går parallelt med veien. De to steinene var tidligere én, og den har tidligere vært en del av fjellveggen noen meter lenger opp; man kan tydelig se på bruddflatene at steinene har tilhørt fjellet. De to steinene har en samlet bredde på rundt 4 meter, og høyden er 2–2,5 meter. Tykkelsen er 60–80 cm. Med en tredje mindre steinblokk, kan den opprinnelige steinen ha vært anslagsvis 10–12 kubikkmeter. Den er altså delt i to, og man kan tydelig se et borehull etter at steinen ble delt i to (jf lokal tradisjon, se under). Nederst, nær bruddflaten, er det flere slagmerker, de to største med diameter 12–14 cm og dybde 3–4 cm. Det ser ut til at den beste lyden er på dette stedet. Likevel har steinene lyd over det hele, og man kan tydelig føle vibrasjonen i hele steinene når man spiller på dem. Det er ingen andre steiner eller deler av fjellet i nærheten som har klang som denne. Lyden fra steinen gir ekko, fra Rørvikåsen på andre siden av jordet mot vest (jf lydopptak).

Kulturhistorie og tradisjon
Gamle folk i lokalmiljøet har visst om steinen, og de forteller at den for lenge siden ble sprengt i to av noen som ville finne ut hva steinen besto av. I følge Roger Davidsen, i boka Et sted i Sandefjord. Lokalhistorisk stedsnavnleksikon(Sandar historielag 2008) var det en tjenestegutt på gården Tveitan som litt etter forrige århundreskifte ville se hva som var inni den. Han boret et hull og «sprengte hellen i flere deler. Det eneste han oppnådde var at klangen delvis forsvant» (side 48). Fortellinger om at klangen ble borte eller ble sterkt redusert er for øvrig noe vi finner igjen med andre steiner, andre steder i landet. Steinen på Vesterøya er i dag kjent som Klangsteinen, og er avmerket på ulike kart og i en brosjyre over severdigheter i Sandefjord kommune. I veikanten står det skilt inn til den.

Steinen skal tidligere ha blitt kalt «Den lyse steinen», i følge Davidsen (side 36). Det er nok mer sannsynlig at navnet var «Den lye steinen», noe som også bekreftes av en artikkel i tidsskriftet Naturen. Illustrert månedsskrift for populær naturvidenskap for 1932 (side 95). Der skriver Haakon Hougen om steinblokka på Bensterødkollen, i en kort artikkel – som et apropos til en artikkel om klokkesteinen på Aga, Hardanger, året før. Her er hele Hougens artikkel:

Pendant til «Klokkesteinen på Aga» (Naturen, hefte 7–8, 1931). Under en bratt fjellvegg på Vesterøen i Sandeherred (Vestfold) ligger en stor, flat stenblokk støttet op mot fjellsiden. Stenen er for mange år siden sprengt i 2 deler. Den er av samme grå syenitten som fjellet, og dens øverste bruddflate som nøyaktig svarer til en bruddlinje høiere opp i åsen, viser at den er styrtet rett ned hvor den nu ligger. På grunn av den hule oppstøttning som den har fått, gir den en klar klokketone når man slår på den med små stener, og talrike merker viser at det ikke er få som i tidens løp har moret seg med å høre på «den lye stein». Gamle folk på stedet forteller at da stenen enda var hel var tonen i den meget sterkere enn nu, og lokket av den metallaktige klang satte en mann et mineskudd midt i den, i den tro at han skulle finne sølv eller en annen «skatt». Resultatet var naturligvis bare gråsten, og at man nå har to «lye steiner» i stedenfor en. Men de to delene klinger fremdeles, den ene halvdel med en noget dypere klang enn den annen; men klangen er hverken så pen eller så sterk som da stenen var hel, sier de gamle. Haakon Hougen.

Takk til Mikarl Arnt Andersen Tveitan og Sylvelin Hege Sevilhaug.

Video

Media

Beliggenhet
Fylke: Vestfold og Telemark
Kommune: Sandefjord
Lokalitet: Bentserødkollen, Tveitan, Vesterøya

Steinen ligger inn mot Bentserødkollen på østsiden av Vesterøyveien, omtrent 850 meter sør for gården Tveitan. Det står et skilt merket «klangstein» i veikanten på østsiden av veien, rett vest for Rørvikåsen.

Beskrivelse
Dette er i dag to steinblokker som ligger støttet opp mot fjellveggen (Bentserødkollen) som går parallelt med veien. De to steinene var tidligere én, og den har tidligere vært en del av fjellveggen noen meter lenger opp; man kan tydelig se på bruddflatene at steinene har tilhørt fjellet. De to steinene har en samlet bredde på rundt 4 meter, og høyden er 2–2,5 meter. Tykkelsen er 60–80 cm. Med en tredje mindre steinblokk, kan den opprinnelige steinen ha vært anslagsvis 10–12 kubikkmeter. Den er altså delt i to, og man kan tydelig se et borehull etter at steinen ble delt i to (jf lokal tradisjon, se under). Nederst, nær bruddflaten, er det flere slagmerker, de to største med diameter 12–14 cm og dybde 3–4 cm. Det ser ut til at den beste lyden er på dette stedet. Likevel har steinene lyd over det hele, og man kan tydelig føle vibrasjonen i hele steinene når man spiller på dem. Det er ingen andre steiner eller deler av fjellet i nærheten som har klang som denne. Lyden fra steinen gir ekko, fra Rørvikåsen på andre siden av jordet mot vest (jf lydopptak).

Kulturhistorie og tradisjon
Gamle folk i lokalmiljøet har visst om steinen, og de forteller at den for lenge siden ble sprengt i to av noen som ville finne ut hva steinen besto av. I følge Roger Davidsen, i boka Et sted i Sandefjord. Lokalhistorisk stedsnavnleksikon(Sandar historielag 2008) var det en tjenestegutt på gården Tveitan som litt etter forrige århundreskifte ville se hva som var inni den. Han boret et hull og «sprengte hellen i flere deler. Det eneste han oppnådde var at klangen delvis forsvant» (side 48). Fortellinger om at klangen ble borte eller ble sterkt redusert er for øvrig noe vi finner igjen med andre steiner, andre steder i landet. Steinen på Vesterøya er i dag kjent som Klangsteinen, og er avmerket på ulike kart og i en brosjyre over severdigheter i Sandefjord kommune. I veikanten står det skilt inn til den.

Steinen skal tidligere ha blitt kalt «Den lyse steinen», i følge Davidsen (side 36). Det er nok mer sannsynlig at navnet var «Den lye steinen», noe som også bekreftes av en artikkel i tidsskriftet Naturen. Illustrert månedsskrift for populær naturvidenskap for 1932 (side 95). Der skriver Haakon Hougen om steinblokka på Bensterødkollen, i en kort artikkel – som et apropos til en artikkel om klokkesteinen på Aga, Hardanger, året før. Her er hele Hougens artikkel:

Pendant til «Klokkesteinen på Aga» (Naturen, hefte 7–8, 1931). Under en bratt fjellvegg på Vesterøen i Sandeherred (Vestfold) ligger en stor, flat stenblokk støttet op mot fjellsiden. Stenen er for mange år siden sprengt i 2 deler. Den er av samme grå syenitten som fjellet, og dens øverste bruddflate som nøyaktig svarer til en bruddlinje høiere opp i åsen, viser at den er styrtet rett ned hvor den nu ligger. På grunn av den hule oppstøttning som den har fått, gir den en klar klokketone når man slår på den med små stener, og talrike merker viser at det ikke er få som i tidens løp har moret seg med å høre på «den lye stein». Gamle folk på stedet forteller at da stenen enda var hel var tonen i den meget sterkere enn nu, og lokket av den metallaktige klang satte en mann et mineskudd midt i den, i den tro at han skulle finne sølv eller en annen «skatt». Resultatet var naturligvis bare gråsten, og at man nå har to «lye steiner» i stedenfor en. Men de to delene klinger fremdeles, den ene halvdel med en noget dypere klang enn den annen; men klangen er hverken så pen eller så sterk som da stenen var hel, sier de gamle. Haakon Hougen.

Takk til Mikarl Arnt Andersen Tveitan og Sylvelin Hege Sevilhaug

Video

Media

Beliggenhet
Fylke: Vestfold og Telemark
Kommune: Sandefjord
Lokalitet: Bentserødkollen, Tveitan, Vesterøya

Steinen ligger inn mot Bentserødkollen på østsiden av Vesterøyveien, omtrent 850 meter sør for gården Tveitan. Det står et skilt merket «klangstein» i veikanten på østsiden av veien, rett vest for Rørvikåsen.

Beskrivelse
Dette er i dag to steinblokker som ligger støttet opp mot fjellveggen (Bentserødkollen) som går parallelt med veien. De to steinene var tidligere én, og den har tidligere vært en del av fjellveggen noen meter lenger opp; man kan tydelig se på bruddflatene at steinene har tilhørt fjellet. De to steinene har en samlet bredde på rundt 4 meter, og høyden er 2–2,5 meter. Tykkelsen er 60–80 cm. Med en tredje mindre steinblokk, kan den opprinnelige steinen ha vært anslagsvis 10–12 kubikkmeter. Den er altså delt i to, og man kan tydelig se et borehull etter at steinen ble delt i to (jf lokal tradisjon, se under). Nederst, nær bruddflaten, er det flere slagmerker, de to største med diameter 12–14 cm og dybde 3–4 cm. Det ser ut til at den beste lyden er på dette stedet. Likevel har steinene lyd over det hele, og man kan tydelig føle vibrasjonen i hele steinene når man spiller på dem. Det er ingen andre steiner eller deler av fjellet i nærheten som har klang som denne. Lyden fra steinen gir ekko, fra Rørvikåsen på andre siden av jordet mot vest (jf lydopptak).

Kulturhistorie og tradisjon
Gamle folk i lokalmiljøet har visst om steinen, og de forteller at den for lenge siden ble sprengt i to av noen som ville finne ut hva steinen besto av. I følge Roger Davidsen, i boka Et sted i Sandefjord. Lokalhistorisk stedsnavnleksikon(Sandar historielag 2008) var det en tjenestegutt på gården Tveitan som litt etter forrige århundreskifte ville se hva som var inni den. Han boret et hull og «sprengte hellen i flere deler. Det eneste han oppnådde var at klangen delvis forsvant» (side 48). Fortellinger om at klangen ble borte eller ble sterkt redusert er for øvrig noe vi finner igjen med andre steiner, andre steder i landet. Steinen på Vesterøya er i dag kjent som Klangsteinen, og er avmerket på ulike kart og i en brosjyre over severdigheter i Sandefjord kommune. I veikanten står det skilt inn til den.

Steinen skal tidligere ha blitt kalt «Den lyse steinen», i følge Davidsen (side 36). Det er nok mer sannsynlig at navnet var «Den lye steinen», noe som også bekreftes av en artikkel i tidsskriftet Naturen. Illustrert månedsskrift for populær naturvidenskap for 1932 (side 95). Der skriver Haakon Hougen om steinblokka på Bensterødkollen, i en kort artikkel – som et apropos til en artikkel om klokkesteinen på Aga, Hardanger, året før. Her er hele Hougens artikkel:

Pendant til «Klokkesteinen på Aga» (Naturen, hefte 7–8, 1931). Under en bratt fjellvegg på Vesterøen i Sandeherred (Vestfold) ligger en stor, flat stenblokk støttet op mot fjellsiden. Stenen er for mange år siden sprengt i 2 deler. Den er av samme grå syenitten som fjellet, og dens øverste bruddflate som nøyaktig svarer til en bruddlinje høiere opp i åsen, viser at den er styrtet rett ned hvor den nu ligger. På grunn av den hule oppstøttning som den har fått, gir den en klar klokketone når man slår på den med små stener, og talrike merker viser at det ikke er få som i tidens løp har moret seg med å høre på «den lye stein». Gamle folk på stedet forteller at da stenen enda var hel var tonen i den meget sterkere enn nu, og lokket av den metallaktige klang satte en mann et mineskudd midt i den, i den tro at han skulle finne sølv eller en annen «skatt». Resultatet var naturligvis bare gråsten, og at man nå har to «lye steiner» i stedenfor en. Men de to delene klinger fremdeles, den ene halvdel med en noget dypere klang enn den annen; men klangen er hverken så pen eller så sterk som da stenen var hel, sier de gamle. Haakon Hougen.

Takk til Mikarl Arnt Andersen Tveitan og Sylvelin Hege Sevilhaug

Video

Media