Klokkesteinen på Andorfjellet
Type: Klangstein
Lokalt navn: Klokksteinen
Beliggenhet
Fylke: Trøndelag
Kommune: Snåsa
Lokalitet: Andorfjellet, Gressåmostien/Limannvegen/Prestvegen/Prestestien
Steinen ligger langs Gressåmostien, omtrent 2 kilometer østover fra Blomlia. Fra stien kommer opp på snaufjellet er det ca 1,5 kilometer opp til høydedraget på 610 meter over havet, der steinen ligger. Du finner den like inntil i stien, på et sted der traseen svinger i retning sørøst.
Beskrivelse
Klokksteinen er kasseformet – flat på toppen, rektangulær, og med rette sider. Lengden er 3 meter, bredden 2,5 m og høyden ca 1 m (90–120 cm). Dette skal være en flyttblokk som har kommet med isen fra øst, og den konglomeratiske strukturen er helt annerledes enn det faste fjellet i området. Overflatestrukturen er svært ujevn, med kuler og groper over alt. Den er jordfast, og rundt og på oversiden av den ligger det en mengde mindre steiner. I tillegg er det to andre lignende, mindre steinformasjoner like ved. Den største av disse, en meter unna på nordsiden, stikker opp fra jorda som et trekantet skjær, med mål 1,5 x 1 meter, med største høyde 80 cm. Den har lyd, i likhet med hovedsteinen, men litt høyere frekvens (se siste del av video).
Lyden i selve klokkesteinen er ikke spesielt sterk eller klar, og kan beskrives som dyp og metallisk. Den beste lyden er øverst på kortsiden som vender mot sør–sørøst. Det er to frekvenser i dette området, avhengig av hvor man slår. Det er ingen typiske slaggroper eller andre spor etter at folk har slått på den, og det skyldes sikkert den spesielle, ujevne overflatestrukturen.
Kulturhistorie og tradisjon
Klokksteinen ligger langs Gressåmostien, som var en gammel ferdselsveg over fjellet, mellom Agle i Snåsa og Gressåmoen i Lierne. Vegen ble også kalt Limannvegen, eller Prestvegen/Preststien, fordi presten brukte den mye, på vei mellom kirkene i Snåsa og Lierne. I Lierne var det annekskirke under Snåsa fram til 1873. Hvor langt tilbake ferdelsveien går, er usikkert. Dette var en gangsti, der folk tok seg fram med hest og kløv.
De som passerte Klokksteinen kastet mindre stein på den, som en lykkeønskning på reisa. Det ble dermed et varp(offerkast på svensk, hermes i gresk tradisjon) som betyr at reisende på bestemte steder stoppet opp og kastet stein, kvister, mynter eller andre små gjenstander, som en slags offerhandling, for å markere en hendelse, eller for å be om lykke på reisen. I dette tilfellet er det selvfølgelig Klokksteinen som gjorde at folk stoppet opp, og slo på steinen for lydens skyld, og samtidig kastet fra seg småsteinene de brukte. Dette er noe som den svenske forskeren Maja Hultman har pekt på i forbindelse med klangsteiner i Sverige, der mange ligger i bronsealdermiljøer og nær gamle ferdselsårer. Hun har foreslått at disse steinene kan ha hatt en funksjon som varp, og at folk stanset opp og lagde lyd som en lykkeønskning for reisen.
Folk i området kjenner til Klokksteinen, og Snåsa ungdomslag arrangerer den årlige Gressåmomarsjen som følger Gressåmostien og dermed passerer Klokksteinen. I boka Andorhistorier. Trolleventyr frå Snåsafjella gir Gunnar Viem sin egen overnaturlige forklaring om hvordan Klokksteinen havnet der den ligger i dag. Den handler om trollet Andor som ville skaffe seg ei ringeklokke, like fin som den som trolla i Blåfjella hadde. Andor fikk høre hvor han kunne finne en stein med lyd. Til slutt fant han en – som var svært tung, men som han klarte å bære med seg. Da han kom hjem til Andorfjellet viste det seg at kona til Andor ble misfornøyd. Hun ville ikke ha noe av et nymotens påfunn som ei ringeklokke. Hun mente at trolla kunne dundre på porten, som de alltid hadde gjort. Dermed heiv hun steinen nedover fjellsida, og den ble liggende der den ligger i dag.
Kilder: Snåsa fjellstyre, Ola Vedal, Gunnar Viem, Johan Storm Nielsen og boka Andorhistorier. Trolleventyr frå Snåsafjella (Gunnar Viem forlag, 2017).
Bilder
