Type: Steiner med sagn
Lokalt navn: Klokkarsteinadn

Beliggenhet
Fylke: Innlandet
Kommune: Nord-Aurdal
Lokalitet: Steinsetbygdvegen ved Sørhelltjernet

Fra Fagernes finner du steinene på vestsiden av Steinsetbygdvegen, ca tre km fra avkjørselen til flyplassen Leirin. Etter ei ferist ved tjernet Sørhella er det 300 meter igjen til det tar av en vei vestover, og nord for avkjørselen ligger steinblokkene synlig. (På norgeskart.no og andre kart står det avmerket «Klukkarstein» 150 meter nord for steinen, men det er navnet på ei myr.)

Beskrivelse
Ti–elleve store, lavbevokste steinblokker ligger like ved vegen, delvis dekt av vegetasjon. Blokkene er opp til fire meter høye, og dekker et område på omtrent 10 x 12 meter.

Kulturhistorie og tradisjon
Det er altså ikke en klukkarstein, men flere, og de blir omtalt i flertall, som Klukkarsteinadn. De har flere sagn knyttet til seg, og felles for dem er at de handler om Skrautvålkirka, siden dette området tidligere tilhørte Skrautvål sogn. Det blir sagt at kirkelokkene fra Skrautvål høres helt hit, særlig når været tillater det. Kari Borgny Fjelltun har samlet sagnene, som er gjengitt i bygdeboka for Skrautvål sokn synna skogen.

Det ene av sagnene sier at steinene rører på seg når klokkene ringer til messe i Skrautvålkirka. Grunnen skal være at et troll sprakk på dette stedet. Trollet, som kanskje kom fra Søljehøvda, skulle til Skrautvålkyrkja, men da det var nesten framme ved Sørhellbekken rant sola, og dermed sprakk trollet og ble til mange store steiner. Et annet sagn handler om ei jente fra Raneisbygda som ble tatt av huldrefolket ved siden av noen store steiner ved Sørhellbekken. For å redde jenta ringte de i kirkeklokkene fra Skrautvålkirka, og de ringte så hardt at steinblokkene sprakk og ble til de steinene som ligger der i dag. En tredje versjon sier at en brudeferd på veg til kirka i Skrautvål ble forhekset på dette stedet, og alle ble til steiner. «Ein skal i steinane kunne sjå brudeparet og kunne telja kor mange gjestar det var med i brudefølgjet. Når kyrkjeklokkene ringjer, så kan ein framleis sjå at steinene rører på seg, kan hende for å koma seg ut av forheksinga», skriver Kari Borgny Fjelltun. En annen informant forteller at den største av steinene skulle være presten, mens de mindre steinene var menigheten.

Kilder: Kari Borgny Fjelltun, Knut Aastad Bråten og Gard og bygd i Nord-Aurdal Band B, Skrautvål sokn synna skogen (Valdres Bygdeboks forlag 2012), side 62.