Hva er en klokkestein?
Klokkestein – syngende stein – klangstein
De fleste store steiner er døde, rent klangmessig. Men noen få steinblokker – som ser ut som andre, vanlige steinblokker – kommer til liv og klinger når du slår på dem med en liten stein eller noe annet hardt.
Noen ganger låter det metallisk, andre ganger minner lyden mer om klokkeklang. Derfor blir disse steinene ofte kalt klokkesteiner. Folk har også brukt andre ord for å beskrive lyden, som sangstein, syngestein eller bare klangstein.
En viktig del av de lokale tradisjonene rundt steinene er navnene, som Syngjarsteinen i Folldal, Dønnsteinen i Lyngdal, eller «Steinen som sier pling» i Fredrikstad. Det finnes ikke et allmenngyldig eller offisielt navn på disse uvanlige steinene, men vi har valgt å bruke klokkesteiner, siden det ser ut til å være det vanligste i Norge.
I arbeidet med å registrere klokkesteiner har det vist seg at fenomenet er sammensatt. Noen av dem er nemlig ikke klokkesteiner fordi de sier «pling» når de bli anslått, men fordi de har andre forbindelser til klokkeklang. Klokkesteiner i sjøen eller strandkanten kan ha skapt en klokkelignende lyd når bølger har slått mot dem, og andre ganger knyttes stenene til kirkeklokker gjennom historier og sagn. Sangsteiner kan være store steinblokker som har lagd ekko, slik at det virker som selve steinene har hatt en stemme. I stedet for å utelukke disse tilfellene, og kun konsentrert oss om «ekte» klokkesteiner, har vi valgt å bruke et utvidet klokkesteinbegrep. Det inkluderer også stedsnavn der vi ennå ikke har funnet noen eksisterende stein. I alle tilfeller handler dette på en eller annen måte om steiner og meningsfull lyd. Med andre ord blir materialet vi registrerer et møte mellom geologi og kulturhistorie som sier noe om hvordan folk har skapt mening i omgivelsene.
Men hva med steiner som klinger godt, men uten at de har navn eller ha vært kjent av lokalbefolkningen? Er det da klokkesteiner? Med fare for å ende opp med et uhåndterlig materiale og tusenvis av steiner, har satt vi grensen ved menneskelig aktivitet. Vi registrerer altså steiner som folk vet om, som har vært brukt, som har historier eller tradisjoner knyttet til seg, eller som har forbindelse til skålgroper, helleristninger eller andre arkeologiske spor som knytter dem til menneskelig aktivitet.
Det er en konsentrasjon av klokkesteiner på Sørvestlandet, med et slags kjerneområde i Dalane, som er Magma Geoparks område. Ellers er klokkesteinene spredt utover hele landet, og vi har registrert steiner i alle fylker.
Hvor langt tilbake har folk spilt på steiner?
Noen klokkesteiner er nevnt i skriftlige kilder fra 16- og 1700-tallet. Den tidligste kilden er i manuskriptene til studenten og prestesønnen Jonas Andersson Skånevik, som i 1626 på oppdrag av Ole Worm i København reiste rundt og samlet opplysninger om fornminner i Bergen bispedømme (faksimile). I sin beretning skriver han om en stein på en holme ved prestegården i Skånevik som klinger «ligesom mand slo paa itt Malmstøcke». Andersson hadde vokst opp på prestegarden, og må ha visst om steinen allerede fra oppveksten.
Et annet eksempel er Syngjarsteinen i Lom, blir beskrevet i flere ulike kilder på 1700-tallet. De første var biskop Peder Hersleb, i rapporten etter sin visitasreise i Gudbrandsdal prosti på 1730-tallet. Han blir blant annet bedt om å rapportere inn opplysninger om antikviteter, og fra Lom nevner han bare en, nemlig en «Kampe-Steen, avlang og omtrent et par alens længde og bredde, hvilken giiver lyd, som en dumlydende Klokke, naar man slaar derpaa med en anden liiden Steen og kaldes den derfor Sange-Steenen». Det er tydelig at Hersleb – og hans informanter – mente at dette var den mest verdifulle antikviteten bygda kunne by på.
Vi vet ikke vet når folk begynte å slå på steiner for lydens skyld. Men det er lite sannsynlig at dette er et moderne fenomen. Snarere tvert imot, steinene har ligget der siden istiden og må ha gitt inntrykk allerede på de første innvandrende menneskene som oppdaget de rike klangegenskapene.
Det finnes ingen sikker metode for å datere bruken av steinene som klangverktøy. Men ved å se på landhevningen etter siste istid kan vi si noe om gamle strandlinjer til ulike tider, og i ett tilfelle har det vært mulig å fastslå omtrent hvor langt tilbake en klokkestein kan ha vært brukt: Klokkesteinen ved Aga, Ullensvang i Hardanger, ligger bare få meter over strandkanten ved Hardangerfjorden. På grunn an landhevningen i dette området har havoverflata sunket ganske mye. Ifølge geologiske analyser, stod fjorden for tre tusen år siden 9–10 meter høyere enn i dag, for to tusen år siden 6–7 meter høyere, og for tusen år siden omtrent 3 meter høyere enn dagens nivå. Dermed kan vi si at Klokkesteinen kom til syne i det som i dag heter Klokkesteinviki rundt år 1000. Miljøet omkring steinen har en rekke fornminner fra bronsealder og andre forhistoriske perioder, men det var altså først på den tiden kristendommen slo rot at klokkesteinen bokstavelig talt dukket opp.
Få av de norske klokkesteinene knytter seg sikkert til forhistoriske sammenhenger, og vi har heller ikke hatt mye forskning på fenomenet. I Sverige derimot, har arkeologer ved Universitetet i Uppsala forsket på klangstenar, og funnet ut at flere kan knyttes til bronsealdermiljøer. De har ofte skålgroper, det vil si små runde fordypninger som er hogd ned i steinenes overflate. Dette var vanlig motiv i bergkunsten fra bronsealderen, men det er likevel ikke er noen dateringsmetode i seg selv, fordi skålgropene er kjent helt fra steinalder til middelalder. Men i ett tilfelle kunne de svenske arkeologene datere en stein med sikkerhet: Hågasteinen ved Uppsala var plassert inne i et kulthus fra bronsealderen, på innsiden av veggen. Plasseringen sannsynliggjør at Hågasteinen kan ha blitt brukt i en rituell sammenheng, kanskje i religionsutøvelse.
Plassering og ritualer i kulturlandskapet
Maja Hultman, en av de svenske arkeologene som har forsket mest på klokkesteiner, har vært spesielt opptatt av steinenes plassering i kulturlandskapet. Mange av dem finnes i skjærgårdsmiljøer med tydelig forbindelse til bronsealderens kystlinje. Utenom nærheten til vann finner Hultman et fellestrekk med at steinene er plassert i nærheten av bosetning og i tilknytning til ferdselsårer.
Det er likevel lite sannsynlig at steinene ble brukt i kommunikasjon og signalisering for de reisende, siden lyden er for svak til å bære. Den menneskelige stemmen er langt sterkere, og andre instrumenter ville vært mer effektive for kommunikasjon over en viss avstand. Det er mer sannsynlig at steinene ble brukt ved spesielle anledninger, kanskje i rituelle sammenhenger, slik som den svenske Hågasteinen.
Men hva slags andre rituelle aktiviteter kunne det dreie seg om – i den fjerne fortida? Både Maja Hultman og andre har trukket fram varp som et stikkord. Varp (offerkast på svensk, hermes i gresk tradisjon) går ut på at reisende på bestemte steder stoppet opp og kastet stein, kvister, mynter eller andre små gjenstander, som en slags offerhandling, for å markere en hendelse, eller for å be om lykke på reisen. For klokkesteinenes vedkommende, kan vi forestille oss at det å stoppe opp og plinge på steinen innebar et lykkeønske, som en magisk og rituell handling.
I en lokalhistorisk artikkel om den allerede nevnte Syngjarsteinen i Lom – som ligger i fjellet ved en gammel seterveg – tenker Lars Rusten høyt om en slik funksjon: «Kanskje var dette om lag det samme som eit ‹varp› dei ikkje skulle gå forbi, før dei hadde kasta ein stein på varpet, men at dei har banka på steinen og fekk ein ljom og tone, som ynskje på vegen. Det kunne t.d. ver ein fekar som var på tur til Veodalen for å sjå etter feet eller hingste-fylgjet, som gjekk her. Her gjekk og mang ein friar til jentene på setra, og her kom reinsjægerane på tur til reinsgravene innved her, som jamt måtte sjåast etter. Det var nok mange slags ærend dei hadde dei som gjekk forbi her, og da må ein tru at ein slik lys klang og tone frå Syngjarsteinen ville gjera vegen lettare å gå når ein reiste frå her.»
Bildet viser konservator Leif Løchen (1921–2011) ved Syngjarsteinen i Lom. (Foto: Gjermund Kolltveit)
Tradisjoner og trosforestillinger
Ulike tradisjoner, historier, sagn og stedsnavn er det som gjør klokkesteinene til klokkesteiner, og vi er svært interessert i å dokumentere slike folkeminner. Alt er like verdifullt. Historiene varierer, fra at folk husker at de i barndommen stoppet og slo på en klokkestein for moro etter at de hadde vært og lekt, til at de har slått på dem for å holde de underjordiske på avstand. Noen forteller om alver og andre vesener som bor inne i steinene og gjør at de synger. Et sagn sier at Olav den hellige en gang stoppet og fant en stor stein som han bandt hesten sin til, og etter dette fikk steinen klokketonen i seg.
Om Dønnsteinen i Lyngdal, Buskerud, heter det at en sint jutul ved Lågliåsen uvenner med en mann i Lyngdal. Da mannen giftet seg, kastet kjempen steinen etter brudefølget. Skålgropene i steinen er merker etter jutulens fingre. For øvrig har Dønnsteinen fått navnet sitt fordi «skryn [rumler] så i hann når ein slør på ham». Verbet «dønne» er fra av norrønt «dynja», som betyr å dundre, drønne, lyde, tone, eller gi lyd fra seg.
Fra Aga i Hardanger sier det lokale sagnet at ei jente skal være fanget inne i Klokkesteinen (bilde). Det er bare kirkeklokkene i Ullensvang kirke, på den andre sida av fjorden, som kan slippe henne ut. En annen fortelling fra samme sted, er et minne fra virkeligheten om Sveins-Anna, ei eldre dame fra bygda, som hver julekveld gikk ned til Klokkesteinen. Der stilte hun seg opp for å høre jula ble ringt inn, nettopp fra Ullensvang kirke. Vi vet ikke mer enn dette, og historien handler ikke direkte om steinen eller lyden fra steinen, men om kirkeklokkene. Kanskje var Klokkesteinviki, der steinen står, et viktig og kanskje også et nærmest hellig sted for for Sveins-Anna. Det er en tydelig forbindelse fra denne historien til sagn om klokkesteiner som ikke er «ekte» klokkesteiner med innebygd klang. Sagnene forteller ofte om steiner som vil snu seg eller sprekke hvis de hører lyden fra kirkeklokkene fra en navngitt kirke.
I nyere tid vet vi at folk har slått på klokkesteiner for moro skyld, av ren fascinasjon for lyden, og for å utforske klangen. Mange steiner har ulik klang og ulike tonehøyder etter hvor man slår.