Klokkesteiner: et globalt fenomen

Arkeologen Bernhard Fagg (1915–1987) bodde og arbeidet i Nigeria på 1950-tallet, før han ble kurator på Pitt Rivers Museum i Oxford. Mens han registrerte helleristninger i Kano-emiratet nord i Nigeria kom han en dag over noen over store steinblokker som klang svært godt. Blokkene hadde dype slaggroper som viste at de hadde vært spilt på. Forbindelsen mellom steinene og helleristningsfeltene var helt tydelig. Fagg beskrev dette i foredrag og artikler, og var en av de første som gjorde rock gongs kjent for forskningsmiljøene. Sammen med sin kone M. Catherine Fagg registrerte han steiner fra andre afrikanske land, og senere andre steder. I 1997 publiserte M. Catherine Fagg boka Rock Music, som presenterer klokkesteiner fra alle kontinenter. Boka dokumenterer 131 steiner. I de senere årene har interessen økt og i dag vet vi om et betydelig større antall enn det som kom fram i Faggs bok.  

I dag er nok ringing stones et vanligere begrep på engelsk enn rock gongs som Fagg brukte, men det finnes ikke noen etablert terminologi. Blant de mange navnene brukt på engelsk er adjektivene resonant, sonourous, singing eller sounding satt sammen med stone, rock, boulder, gong eller drum.

Litofon er en betegnelse på stein som musikkinstrument, og dekker per definisjon både store, naturlige steinblokker og tilhogde steiner i ulike størrelser og fasonger. I praksis er det likevel uvanlig at de store steinblokkene omtales som litofoner. Mindre steiner, spesiallagde til å spille på  – altså litofoner – minner om mer kjente instrumenter som xylofon (staver av tre) og metallofon (staver av metall). Dette er skoleeksempler på idiofoner, altså selvklingende instrumenter (til forskjell fra instrumenter der strenger, membraner eller luft settes i bevegelse).

De eldste litofonene vi kjenner til er fra Vietnam, og er fra neolitikum. De flate og avlange og er tydelig tilhogde slik at de stemmer i forhold til hverandre. Litofonen dàn dá er et tradisjonelt instrument som fortsatt spilles i det sentrale høylandet. På denne nettsiden kan du lese mer om, og høre og se vietnamesiske litofoner.

I Kina var litofoner kjent tidlig, og kunsten å spille på dem ble høyt utviklet i de tidlige sivilisasjonene. Perfekt formede og stemte steiner ble hengt opp i store stativer, og kan minne om klokkespill. De ble brukt i sakrale ritualer.

Også i nyere tid har folk lagd litofoner. For eksempel i Englands Lake District, der bergarten hornfels fra fjellet Skiddaw har vist seg å ha svært gode akustiske egenskaper. På slutten av 1700-tallet bygde en lokal oppfinner en litofon av steiner herfra. I 1840 bygde steinhoggeren Joseph Richardson en større litofon med åtte oktaver. Med sine tre sønner turnerte han både i England og på kontinentet med sitt «Richardson & Sons, Rock, Bell and Steel Band». De spilte også i London for dronning Victoria.

Bildet er fra åpningen av Operaen i Bjørvika i 2008, da perkusjonistene i operaorkesteret framførte et bestillingsverk for litofoner lagd av den italienske carraramarmoren som bygget er kledd med. Det var slagverkeren Rune Martinsen (til høyre på bildet) som tok initiativet til verket. Han hadde samlet inn biter av marmoren som var til overs i byggeprosessen. Dermed fikk verket – komponert av Gisle Kverndokk – navnet Marble Surplus. (Foto: Tor G. Stenersen / Aftenposten / NTB)

Noen områder har stor tetthet av klokkesteiner. Et eksempel er den sørøstlige delen av Pennsylvania, der flere felter er kjente. Bergarten er diabas, fra vulkansk aktivitet i jura for omtrent 200 millioner år siden. Kulturhistorien gå tilbake til 1700-tallet, da innbyggerne ble oppmerksomme på steinene. Etter stort utbyggingspress er i dag tre felter bevart og tilgjengelige for publikum. På denne YouTube-videoen kan du høre lyden av steinene i Ringing Rocks Park, som ligger nord for Philadelphia ved grensa til New Jersey. Som andre besøkende i parken spiller personen på filmen med hammere av metall. Det anbefaler vi ikke på norske klokkesteiner!

Et annet område kjent for sine mange klokkesteiner er Nildalen (se bilde, foto: Cornelia Kleinitz). I forbindelse med anlegget av en gedigen dam ved fjerde katarakt i nåværende Sudan ble det gjort omfattende arkeologiske registreringer, og i området ble det funnet hellerstininger, i kombinasjon med klokkesteiner. Den tyske forskeren Cornelia Kleinitz som var med i teamet studerte gjennom flere sesonger klokkesteiner i sin opprinnelige sammenheng.

Kleinitz gjorde mange analyser av steinene, og så på sammenheng mellom dem og helleristninger og andre spor etter menneskelig aktivitet i landskapet. Fornminnene, og dermed klokkesteinene, går tilbake til tredje årtusen før Kristus, og aktiviteten ser ut til å ha foregått i lang tid. Kleinitz dokumenterte gjennom slitasjespor at folk i lang tid har spilt på de stedene på steinblokkene der det klinger best, og at de har hatt ulike toner på ulike steder. Ved de store blokkene fant hun også mindre steiner som har vært brukt til å spille med.

Kleinitz gjorde mange analyser av steinene, og så på sammenheng mellom dem og helleristninger og andre spor etter menneskelig aktivitet i landskapet. Fornminnene, og dermed klokkesteinene, går tilbake til tredje årtusen før Kristus, og aktiviteten ser ut til å ha foregått i lang tid. Slitasjespor på steinblokkene viste at folk i lang tid har spilt på de stedene der det klinger best, og at steinene har hatt ulike toner på ulike steder. Ved de store blokkene fant Kleinitz mindre steiner som har vært brukt til å spille med.

I tillegg til å dokumentere og redde så mye kunnskap som mulig før dammen bredte seg utover landskapet, ble det tatt vare på et utvalg gjenstander, blant annet noen klokkesteiner, som nå er utstilt på British Museum i London. I videoen fra museet How to play an ancient rock gong forteller Kleinitz i samtale med en trommeslager om mulig spilleteknikk og om andre forhold rundt de spektakulære steinene fra Nildalen.

Det er selvfølgelig stor avstand mellom en klokkestein utstilt på museum og i sitt opprinnelige landskap. Og vårt moderne musikkbegrep kommer kanskje til kort når vi skal beskrive bruken av steinene i sitt opprinnelige miljø, for mange hundre – til og med mange tusen år siden. Ble de brukt til signaler, til hemmelige seanser for spesielt innvidde, var de del av større ritualer, kanskje med dans – eller handlet det bare om å lage lyd og musikk for å ha det moro?

Noen ganger kommer det meldinger om nyoppdagede syngende steiner fra Europa, men de finnes ikke over alt, for geologien setter sine begrensninger. Det ser ut til å være flest i sør, vest og nord. Blant annet i spanske i huler med bosetning langt tilbake i steinalderen, har stalagmitter og stalaktitter vist seg å ha gode klangegenskaper. Det er imidlertid vanskelig å si noe sikkert om hvordan de har blitt brukt. I rommet som blir kalt «The Organ Sanctuary» i hulene i Nerja ved Malaga er det flere spor etter at folk har slått på stalaktittene.

Noen ganger kommer det meldinger om nyoppdagede syngende steiner fra Europa, men de finnes ikke over alt, for geologien setter sine begrensninger. Det ser ut til å være flest i sør, vest og nord. Blant annet i spanske i huler med bosetning langt tilbake i steinalderen, har stalagmitter og stalaktitter vist seg å ha gode klangegenskaper, men det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan de har blitt brukt. I rommet som blir kalt «The Organ Sanctuary» i hulene i Nerja ved Malaga er det flere spor etter at folk har slått på stalaktittene.

Skottland har flere klokkesteiner, ofte med myter og sagn rundt seg. Klokkesteinen på Tiree, en av øyene på De indre Hebridene, er en stor flyttblokk av granitt (se bilde, foto: Helen Baker). Den har skålgroper, og gir ulike toner etter hvor man slår. Ifølge sagnet skal det være ei gullkrukke inne i steinen. Hvis steinen noen gang blir splittet, vil hele Tiree forsvinne under bølgene, heter det.

Sverige er nok det landet i Europa både med flest klokkesteiner, og med mest forskning på feltet. Musikkarkeologen Cajsa S. Lund hadde med lyden fra Sangelstainen ved Lärbro, Gotland på sin plate Fornnordiska klanger – første gang utgitt i 1994. Sangelstainen, også en flyttblokk av granitt, skal ifølge lokal tradisjon ha vært en offerstein og et hedensk alter. Kong Olav Haraldsson skal ha knelt på steinen da han i 1038 var på Gotland i et forsøk på å kristne folket. Hans bønn var så sterk at det ble groper i steinen etter knærne og albuene. Det er forklaringen på de mange skålgropene som steinen er forsynt med. Som med andre klokkesteiner ser vi at mytologien ikke alltid handler om selve lyden eller klokkeklangen.

Utenom Sangelstainen og Sångstenen er de svenske steinene kjent under navn som Ballerstenen («buldersteinen»), Klockstenen, Klungestenen, Klingastenen og Ringstenen. De 41 steinene Cajsa S. Lund har dokumentert (2019) er spredt rundt i landet, med den største forekomsten på Gotland og i Uppland.

I 2010 hadde Lund sammen med Gjermund Kolltveit en plakatpresentasjon på en forskningskonferanse for musikkarkeologer i Tianjin, Kina. Den handler om det svenske og norske klokkesteinsmaterialet, og hadde tittelen Ringing Stones in Sweden and Norway (pdf).

Konservator Leif Løchen (1921–2011) dokumenterte tradisjoner om syngjarsteinene i Lom og Folldal. Løchen er den som i nyere tid har gjort mest for å stimulere interessen for norske klokkesteiner.

Her følger en oversikt over utvalgt forskning og litteratur med relevans for teksten på denne nettsiden og det skandinaviske klokkesteinsmaterialet. I tillegg til dette er det mye å finne på nettet. Referanser til steiner i lokalhistoriske kilder finnes under de enkelte oppføringene av steiner.

Dams, Lya (1984): «Preliminary Findings at the ‹Organ› Sanctuary in the cave of Nerja, Malaga, Spain». Oxford Journal of Archaeology 3, s. 1–14.

Fagg, Bernhard (1956): «The Discovery of Multiple Rock Gongs in Nigeria». Man 56, s. 17–18.

Fagg, M. Cathrine (1997): Rock Music. Oxford: Pitt Rivers Museum, University of Oxford.

Hultman, Maja (2007): Ljud i landskapet. Akustikarkeologi och öländska klangstenar.
Magisteruppsats, Uppsala universitet, Institutionen för Arkeologi och Antik Historia.

Hultman, Maja (2014): «Soundscape Archaeology: Ringing Stone Research in Sweden». Time & Mind 7/1, s. 3–12.

Kleinitz, Cornelia (2008): «Soundscapes of the Nile valley: ‹Rock Music› in the Fourth Cataract Region». Studies in Music Archaeology VI (A. Both, R. Eichmann, E. Hickmann og L. C. Koch, red.) s. 131–146. Rahden/Westf. 

Kleinitz, Cornelia; Till, Rupert og Baker, Brenda J. (2015): «Archaeology and acoustics of rock gongs in the ASU BONE concession above the Fourth Nile Cataract, Sudan: A preliminary report». Sudan & Nubia. The Sudan Archaeological Research Society, Bulletin 19, s. 106–114.

Kolltveit, Gjermund Kolltveit og Øvrehus, Jarle K. (2014): «Klokkesteinen ved Aga». Hardanger 2013, s. 143–152.

Kolltveit, Gjermund og Lund, Cajsa S. (2010): Ringing Stones in Sweden and Norway – Documentation and revitalization of a prehistoric and traditional sound tool. Plakatpresentasjon på 7. symposium til International Study Group on Music Archaeology, Tianjin Conservatory of Music, Kina.

Løchen, Leif (2000): «Klangstein». I Fra skorofele til salmodikon, s. 55. Nord-Gudbrandsdal Folkemusikkarkiv.

Lund, Cajsa S. (1984): Fornnordiska klanger/The Sounds of Prehistoric Scandinavia. LP med teksthefte. Musica Sveciae MS101, EMI Svenska, Stockholm. (Utgitt på CD 1991.)

Lund, Cajsa S. (2009): «Early Ringing Stones in Scandinavia – Finds and Traditions, Questions and Problems». I Studia instrumentorum musicae popularis I, (red. G. Jähnichen), s. 129–150. Münster: Verlag MV-Wissenschaft.

Lund, Cajsa S. (2019): «Ringing stones in Sweden in the past and present: some reflections». Time and Mind 12/1, s. 33–44.