Syngjarsteinen ved Råtåsjøen
Type: Klangstein
Lokalt navn: Syngjarsteinen
Beliggenhet
Fylke: Innlandet
Kommune: Folldal
Lokalitet: Råtåvasskaret, nord for Råtåsjøen
Steinen ligger på fjellet langs veien fra Dalholen til Einunndalen. På Dalholen sving av ved skilt til Einunndalen, og følg Furuhovdvegen og Sætervegen nordover fjellet til Råtåsjøen, som ligger til venstre etter 11 kilometer. 780 meter fra nordenden av sjøen ligger steinen på østsida av veien, få meter oppe i lia (1174 m.o.h.). Det er satt opp et skilt ved veien.
Beskrivelse
Dette er en nokså liten stein, med avrundet trekantform. Høyde 70 cm, største lengde 95 cm, tykkelse 30–40 cm. Steinen står på høykant, og det er et hulrom under. Det kan virke som den er plassert slik av mennesker. Flere mindre steiner ligger rundt, som tegn på at folk har spilt på Syngjarsteinen og kastet fra seg steinene de har brukt. Tonen er lys, med litt mørkere frekvenser på sidene og den lyseste tonen på toppen. Steinen ligger innenfor grensene til Flåman naturreservat, opprettet i 1989 med formål å bevare et landskap med viktige kvartærgeologiske formelementer.
Kulturhistorie og tradisjon
Syngjarsteinen er velkjent i Folldal, og er omtalt i kommunens kulturminneplan.
Steinen lå tidligere ved gamlevegen, men ble flyttet ned til den nye bilveien da den ble anlagt. Det sies at den hadde bedre klang på det opprinnelige stedet. I 1999 ble skiltet «Syngjarstein» satt opp ved veien. Det ble besørget av Folldal Mållag, i samarbeid med Leif Løchen fra Nord-Gudbrandsdal folkemusikkarkiv, som en del av hans registreringer av eldre folkeinstrumenter.
Kirstine Prestmoen Tallerås forteller i en artikkel i Folldalsjul om steinen, og sier at melkebilen ofte stoppet ved Syngjarsteinen. Melkebilen fungerte på 1950-tallet som rutebil og tok med seg passasjerer. Den «hadde på laurdagseftan støtt med seg mange passasjerar innover som skulle på seterbesøk i helga. Desse vart med framatt til bygda måndagsmorgon. Dersom gamle Per Borkhus var med, beordra han stopp ved Syngjarstein. Da skulle alle ungane ut av bilen og prøva klangen».
En nedskrift som Leif Løchen gjorde, var at nevnte Per Borkus pleide å slå på Syngjarsteinen med en hard stein han fant i veikanten – mens han plystret ved siden av. Løchen noterte også ned en gjenfortelling fra en mann som mente at steinen sang «Ja, vi elsker». En kanskje mindre humoristisk beretning var én som fortalte at faren, som var født på 1880-tallet, visste hvor steinen lå, men at han var redd for å vise den fram til andre – uvisst av hvilken grunn. Syngjarsteinen har vært omtalt med respekt, og det kan være en rest fra en tid da lyden fra den hadde en magisk, kanskje også en religiøs betydning.
NB: Lydkvaliteten på opptakene (fra 2007) yter dessverre ikke rettferdighet til steinen. Opptakene låter best med øretelefoner.
Kilder: Leif Løchens nedskrifter; Utvalgte kulturminner i Folldal kommune, Kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljøer i Folldal 2002–2025 (s. 172); Kirstine Prestmoen Tallerås: «Syngjarstein», i Folldalsjul 2006, s. 50.
Takk til Ann-Turi Ford og Jo Kolltveit.
Bilder
