Den klingende stein i Ålen
Type: Klangstein
Lokalt navn: Den klingende sten
Beliggenhet
Fylke: Trøndelag
Kommune: Holtålen
Lokalitet: Holden (Holla) skistadion, Øvre Ålen
Steinen ligger sør for Ålen sentrum, i retning Glåmos. Hvis du kommer kjørende sørfra på riksveg 30: Elleve kilometer nord for Glåmos krysser veien over til vestsida av jernbanen, og vel 700 meter derfra, svinger du av til venstre – ved skiltet «Skistadion». Etter 150 meter kommer du til et kryss, og der ligger steinen synlig og skiltet noen meter på østsida av krysset. Kommer du sørover fra Ålen sentrum, kommer avkjøringen inn til skistadion etter ni kilometer.
Beskrivelse
Dette er en relativt liten stein, nærmest trekantet sett ovenfra. Den måler ikke over en meter i noen retninger. På toppen er det et par tydelige, dype merker etter slag. Tonen er lys, og flere overtoner kan høres, men ingen veldig klar frekvens slår gjennom den noe metalliske klangen. Tonehøyden er den samme uansett hvor man slår.
Som så mange andre klangsteiner er dette en flyttblokk fra istida, og har kommet fra grunnfjellet i øst. Gurli Meyer ved Norges geologiske undersøkelse besøkte steinen sommeren 2020, og beskrev geologien i et innlegg på Facebook: «Steinen består av mineralene kvarts, feltspat og hornblende, men også granat og magnetitt. Geologene er usikre på om bergarten er amfibolitt eller granittisk gneis … Svaret blir ubesvart, for NGUs forskere vil ikke ta prøver av «den klingende sten.»
Kulturhistorie og tradisjon
Den klingende stein er velkjent i Ålen. Den ligger ved den gamle kongevegen, og har ligget der siden vegen ble åpnet i 1779. En lokalhistoriker fra Ålen fortalte at en gammel skolelærer i bygda mente at det fantes flere lignende steiner på østsida av dalen, og at denne steinen stammet fra traktene ved innsjøen Feragen. Det er imidlertid uklart om skolelæreren mente at den hadde blitt transportert av mennesker eller av innlandsisen. Det er i hvert fall mulig å flytte en såpass liten stein manuelt, selv om den nok har vært større tidligere. For flere historier forteller om at den har blitt delt i to – enten i to like deler, eller at en mindre bit er slått av – i et forsøk på å finne ut av mysteriet med klangen. Ifølge en kilde ble det for mange år siden sendt inn en prøve til NGU for analyse. En annen historie sier at noen ungdommer mente at steinen måtte ha hulrom i seg, og for å finne ut av det, sprengte de den med dynamitt. Det sies at Den klingende stein hadde bedre klang tidligere. Dette er også noe som det fortelles om fra andre steder med klangsteiner. Det er ingen tradisjon om selve bruken av steinen, utenom at barn pleide å sykle dit for å kaste småstein på den.
Kilder: Oppunder fjellbandet nr. 4, 1982 og Ålen historielag. Takk til Gurli Meyer.
Bilder
